Det var godt å få øye på kapellet på stranden som var dagens første rastested.
Etter en kort rast med vann og eple, la vi i vei igjen. For første gang tok vi feil av stien, og først da vi oppdaget at det bare var oss to og geiter i verden forsto vi at vi var ute av kurs. Det ble en ekstra halvtime i løs sand før vi fant igjen stien som nå heldigvis gikk i vakker, skyggefull furuskog.
På høyre side hadde vi det fantastiske azurblå havet, og vi måtte mer enn en gang stoppe for å nyte synet.
Vi gikk på jevnt og trutt til vi kom til en hule i fjellet. Her anbefalte beskrivelsen at vi rastet, for heretter var det ingen mulighet for skygge. Mens vi rastet her, møtte vi de første vandrerne som gikk motsatt vei.
Stien videre var smal, og gikk 50 meter over havet. Beskrivelsen sa at vi etter en time skulle få øye på Marmara beach hvor det lå en taverna hvor vi kunne få forfriskninger. Det ble en lang time, en og en halv faktisk, før vi fikk øye på stedet. Marmera er gresk for marmor, og ned mot havet gikk vi på blå marmor, det har jeg aldri sett før. Det var godt å sette seg ned, spise en salat og drikke en ferskpresset appelsinjuice. Stedet var ren idyll.
Dessverre hadde vi ikke tatt med badetøy, så dette gikk vi glipp av:
Vi trodde vi så Loutro, endepunktet for turen, fra restauranten i Marmara, men der tok vi feil. Vi skulle enda vandre et stykke.
Fra Marmara beach bar det oppover fjellsiden igjen. Før vi traff en vei og fant dagens aller siste oppoverbakke.
Turen begynte å røyne på for oss begge nå. Rolf hadde slitt med et vondt kne de siste dagene, og kroppen min sa tydelig at det er nok nå.
Så selv om vi etter planen hadde en vandredag igjen, bestemte vi oss for å gjøre den om til en hviledag.
