etter en god frokost med tærne nesten i havet:
Og sånn gikk den dagen:
mandag 24. mai 2010
Den blå dagen
- en dag uten dagsplan. Dagens etappe besto av nøyaktig 636 skritt fra hotellrommet og hit:
etter en god frokost med tærne nesten i havet:
Og sånn gikk den dagen:
etter en god frokost med tærne nesten i havet:
Og sånn gikk den dagen:
Den blå og hvite byen
kalles Loutro, og fra høyden over byen fikk vi det første glimtet av den:
Nedstigningen var bratt, men omsider var vi ved havnivå igjen. En kald øl, så fant vi veien til Blue House, et lite familiedrevet hotell, hvor vi skulle bo.
Ny rekord for en dagsetappe: 38.000 skritt!
Noen bilder senere,
og etter nok en supergod middag med geitekjøtt, reker og forskjellige grønnsaker akkompagnert av en virkelig god rødvin fra fastlandet, bar det rett i seng. I visshet om at vi neste morgen kunne sove så lenge vi ville, og at fjellstøvlene ikke skulle på.
Trøttheten seg innover oss. Ingen tvil om at kroppen hadde fått en god workout, og vi var begge veldig fornøyd med at vi hadde gjennomført.
I mange dager hadde livet kun dreiet seg om å vandre. Vi hadde ikke hørt nyheter, ikke sett TV, og heller ikke savnet det.
Nedstigningen var bratt, men omsider var vi ved havnivå igjen. En kald øl, så fant vi veien til Blue House, et lite familiedrevet hotell, hvor vi skulle bo.
Ny rekord for en dagsetappe: 38.000 skritt!
Noen bilder senere,
og etter nok en supergod middag med geitekjøtt, reker og forskjellige grønnsaker akkompagnert av en virkelig god rødvin fra fastlandet, bar det rett i seng. I visshet om at vi neste morgen kunne sove så lenge vi ville, og at fjellstøvlene ikke skulle på.
Trøttheten seg innover oss. Ingen tvil om at kroppen hadde fått en god workout, og vi var begge veldig fornøyd med at vi hadde gjennomført.
I mange dager hadde livet kun dreiet seg om å vandre. Vi hadde ikke hørt nyheter, ikke sett TV, og heller ikke savnet det.
Vandring langs havet
Den første timen vandret vi i løs sand og over steinet strand i stekende sol.
Det var godt å få øye på kapellet på stranden som var dagens første rastested.
Interiørbilde fra kapellet.
Etter en kort rast med vann og eple, la vi i vei igjen. For første gang tok vi feil av stien, og først da vi oppdaget at det bare var oss to og geiter i verden forsto vi at vi var ute av kurs. Det ble en ekstra halvtime i løs sand før vi fant igjen stien som nå heldigvis gikk i vakker, skyggefull furuskog.
På høyre side hadde vi det fantastiske azurblå havet, og vi måtte mer enn en gang stoppe for å nyte synet.
Vi gikk på jevnt og trutt til vi kom til en hule i fjellet. Her anbefalte beskrivelsen at vi rastet, for heretter var det ingen mulighet for skygge. Mens vi rastet her, møtte vi de første vandrerne som gikk motsatt vei.
Stien videre var smal, og gikk 50 meter over havet. Beskrivelsen sa at vi etter en time skulle få øye på Marmara beach hvor det lå en taverna hvor vi kunne få forfriskninger. Det ble en lang time, en og en halv faktisk, før vi fikk øye på stedet. Marmera er gresk for marmor, og ned mot havet gikk vi på blå marmor, det har jeg aldri sett før. Det var godt å sette seg ned, spise en salat og drikke en ferskpresset appelsinjuice. Stedet var ren idyll.
Dessverre hadde vi ikke tatt med badetøy, så dette gikk vi glipp av:
Vi trodde vi så Loutro, endepunktet for turen, fra restauranten i Marmara, men der tok vi feil. Vi skulle enda vandre et stykke.
Fra Marmara beach bar det oppover fjellsiden igjen. Før vi traff en vei og fant dagens aller siste oppoverbakke.
Turen begynte å røyne på for oss begge nå. Rolf hadde slitt med et vondt kne de siste dagene, og kroppen min sa tydelig at det er nok nå.
Så selv om vi etter planen hadde en vandredag igjen, bestemte vi oss for å gjøre den om til en hviledag.
Det var godt å få øye på kapellet på stranden som var dagens første rastested.
Etter en kort rast med vann og eple, la vi i vei igjen. For første gang tok vi feil av stien, og først da vi oppdaget at det bare var oss to og geiter i verden forsto vi at vi var ute av kurs. Det ble en ekstra halvtime i løs sand før vi fant igjen stien som nå heldigvis gikk i vakker, skyggefull furuskog.
På høyre side hadde vi det fantastiske azurblå havet, og vi måtte mer enn en gang stoppe for å nyte synet.
Vi gikk på jevnt og trutt til vi kom til en hule i fjellet. Her anbefalte beskrivelsen at vi rastet, for heretter var det ingen mulighet for skygge. Mens vi rastet her, møtte vi de første vandrerne som gikk motsatt vei.
Stien videre var smal, og gikk 50 meter over havet. Beskrivelsen sa at vi etter en time skulle få øye på Marmara beach hvor det lå en taverna hvor vi kunne få forfriskninger. Det ble en lang time, en og en halv faktisk, før vi fikk øye på stedet. Marmera er gresk for marmor, og ned mot havet gikk vi på blå marmor, det har jeg aldri sett før. Det var godt å sette seg ned, spise en salat og drikke en ferskpresset appelsinjuice. Stedet var ren idyll.
Dessverre hadde vi ikke tatt med badetøy, så dette gikk vi glipp av:
Vi trodde vi så Loutro, endepunktet for turen, fra restauranten i Marmara, men der tok vi feil. Vi skulle enda vandre et stykke.
Fra Marmara beach bar det oppover fjellsiden igjen. Før vi traff en vei og fant dagens aller siste oppoverbakke.
Turen begynte å røyne på for oss begge nå. Rolf hadde slitt med et vondt kne de siste dagene, og kroppen min sa tydelig at det er nok nå.
Så selv om vi etter planen hadde en vandredag igjen, bestemte vi oss for å gjøre den om til en hviledag.
I Agia Roumeli
krydde det av hikere i alle aldre og fasonger, det er her de ender opp alle som har gått Samaria Gorge.
Vi hadde håpet på en dukkert i havet, men det blåse ganske kraftig, som bildene viser.
Da vi kom ut igjen etter en velfortjent siesta, var den lille byen nesten folketom. Det viste seg at de fleste dro videre med båt senere på ettermiddagen.
Det skulle ikke vi, vi skulle vandre videre herfra til Loutro, langs havet. Men ikke før i morgen.
Middag denne kvelden ble grillet sverdfisk, ved et bord i en åpen restaurant like ved havet, så vi nøt maten og vinen til lyden av bølgeskvulp.
Vi hadde håpet på en dukkert i havet, men det blåse ganske kraftig, som bildene viser.
Det skulle ikke vi, vi skulle vandre videre herfra til Loutro, langs havet. Men ikke før i morgen.
Middag denne kvelden ble grillet sverdfisk, ved et bord i en åpen restaurant like ved havet, så vi nøt maten og vinen til lyden av bølgeskvulp.
Samaria Gorge
For første gang har jeg opplevd å ønske at turen skulle vært lenger - og det etter å ha gått i over 6 timer og tilbakelagt 16 km.! Så flott var det.
Vi startet på vel 1000 meter og falt ganske fort i starten. På denne strekningen var stien bred og god, men steinet, så det røynet på både på knær og ankler.
Samaria Gorge må være en av de mest populære vandreturene i Europa. Vi gikk stort sett i kø, så jeg tør ikke tenke på hvordan det er i høysesongen.
Vi hadde nok med å fote oss, så det ble ikke så mange bilder, men her følger noen:
Vi fant en fin plass i skyggen for en matpause, omkranset av oleander- og timianbusker:
Lenger nede varierte stien mellom steinet underlagt og fin skogbunn i ly av store furutrær. Jo lenger ned vi kom, jo vakrere ble det. Oleanderbuskene sto i full blomst, og duften av timian fulgte oss på veien. Og mens elven hadde vært tørrlagt lenger oppe, krøp den nå frem fra steinene og klukket idyllisk mens vi vandret videre.
Lengst nede krysset vi elven flere ganger på smale, men gode broer.
Her kunne Rolf gjerne slått seg ned. Han fantaserte om å starte turen nedenfra tidlig en morgen og få noen timer for seg selv i disse omgivelsene.
Men denne gangen måtte vi videre.
Og selv om det var vemodig å forlate Samaria Gorge, var det fint å komme frem til Agia Roumeli hvor denne ventet:
Dette er bare en av videoene som ligger på YouTube hvis du ønsker å se litt mer av stien og terrenget.
For mange år siden hørte jeg Jens A. Riisnes og Sverre Tom Radøy snakke om Samaria Gorge på sitt program "Reisemagasinet". Da bestemte jeg meg for at den turen ville jeg gå en gang.
Nå har jeg gjort det - 33.000 skritt!
Samaria Gorge må være en av de mest populære vandreturene i Europa. Vi gikk stort sett i kø, så jeg tør ikke tenke på hvordan det er i høysesongen.
Vi hadde nok med å fote oss, så det ble ikke så mange bilder, men her følger noen:
Med jevne mellomrom kom vi til fine rasteplasser med drikkevann og toalettfasiliteter. Og noen kilometer fra utgangen lå ruinene etter en gammel landsby. Riktig pittoresk var det.
Lenger nede varierte stien mellom steinet underlagt og fin skogbunn i ly av store furutrær. Jo lenger ned vi kom, jo vakrere ble det. Oleanderbuskene sto i full blomst, og duften av timian fulgte oss på veien. Og mens elven hadde vært tørrlagt lenger oppe, krøp den nå frem fra steinene og klukket idyllisk mens vi vandret videre.
Lengst nede krysset vi elven flere ganger på smale, men gode broer.
Her kunne Rolf gjerne slått seg ned. Han fantaserte om å starte turen nedenfra tidlig en morgen og få noen timer for seg selv i disse omgivelsene.
Men denne gangen måtte vi videre.
Dette er bare en av videoene som ligger på YouTube hvis du ønsker å se litt mer av stien og terrenget.
For mange år siden hørte jeg Jens A. Riisnes og Sverre Tom Radøy snakke om Samaria Gorge på sitt program "Reisemagasinet". Da bestemte jeg meg for at den turen ville jeg gå en gang.
Nå har jeg gjort det - 33.000 skritt!
Sheep country
- Omalos - fire hoteller, en lokal kafe, en kirke pluss masse sauer - og mange turistbusser. Dette er nemlig nærmeste overnattingsstedet og/eller frokoststedet for turister som skal gå Samaria Gorge, som vi også skal i morgen.
Siden vi var relativt tidlig på hotellet, tok vi en liten fotoshoot i kveldingen. Her er resultatet:
Siden vi var relativt tidlig på hotellet, tok vi en liten fotoshoot i kveldingen. Her er resultatet:
2080 meter over havet
- fjellet Gigilos - var målet denne dagen. En drosje hentet oss etter frokost, og etter ca. 1 times kjøring sto vi ved foten av fjellet og så opp i tåkeheimen:
Det var surt, og det småregnet, så her var det bare å kle på seg det vi hadde av klær i sekken; lang bukse, langermet genser og vindtett jakke. Jeg var glad jeg også hadde hansker.
Så la vi trøstig i vei. Oppover gikk det, i sikksakk på ulendt og steinet underlag. Her gjaldt det bare å sette den ene foten foran den andre.
Vi startet på ca. 1100 moh, og stien, eller knapt nok det, ble brattere og mer ulendt etterhvert som vi steg. Naturen var dramatisk, og det var absolutt ingen sikring noe sted.
Etter å ha forsert et spesielt krevende parti med mye løs grus hvor det var lett å skli hundrevis av meter nedover - ble det for nifst for meg. Jeg ble engstelig, og da er det utrygt å bevege seg i krevende terreng. Så vi snudde.
Det var godt å komme ned til kafeen og få et varmt krus med te. Her møtte vi Robin som også hadde valgt å snu.
Juan var den eneste som nådde toppen, og siden han ikke møtte noen på sin vei nedover, regner vi med at alle vi traff på, også valgte å returnere. Fornuftig.
Trygt nede igjen.
Etter 5 km på asfaltvei var vi fremme ved hotellet, og skritt telleren viste 23.000.
Så la vi trøstig i vei. Oppover gikk det, i sikksakk på ulendt og steinet underlag. Her gjaldt det bare å sette den ene foten foran den andre.
Vi startet på ca. 1100 moh, og stien, eller knapt nok det, ble brattere og mer ulendt etterhvert som vi steg. Naturen var dramatisk, og det var absolutt ingen sikring noe sted.
Det var godt å komme ned til kafeen og få et varmt krus med te. Her møtte vi Robin som også hadde valgt å snu.
Juan var den eneste som nådde toppen, og siden han ikke møtte noen på sin vei nedover, regner vi med at alle vi traff på, også valgte å returnere. Fornuftig.
Etter 5 km på asfaltvei var vi fremme ved hotellet, og skritt telleren viste 23.000.
Frem og tilbake
er ikke like langt. Det erfarte vi i dag. Vi er fortsatt bare kommet til oppvarmingen, dagens etappe var kun 3 timers vandring fra Sougia til Lissos. Vi startet oppover en liten ravine, også denne full av rosa oleanderbusker. Etter et par timers vandring, kunne vi skue ned mot Lissos
som er full av minnesmerker både fra hellenistisk, romersk og bysantisk tid.
Vi tuslet litt omkring og besøkte bl.a. ruinene av tempelet for den greske guden for medisin, Askipolos, og denne lille kirken:
Rolf ble fasinert av skattene som lå omkring, slik som denne utsmykkede marmorblokken:
Jeg har aldri sett så krystallklart vann som her, bortsett fra i reisebrosjyrer, så jeg benyttet anledningen til en dukkert. Det var friskt, og bølgene kraftige, så noen lang svømmetur ble det ikke.
Det var bratt ned til Lissos, ergo var det bratt opp igjen. Men det gikk bedre enn fryktet, og på toppen unnet vi oss en rast under furukronene.
Vi tuslet litt omkring og besøkte bl.a. ruinene av tempelet for den greske guden for medisin, Askipolos, og denne lille kirken:
Rolf ble fasinert av skattene som lå omkring, slik som denne utsmykkede marmorblokken:
Jeg har aldri sett så krystallklart vann som her, bortsett fra i reisebrosjyrer, så jeg benyttet anledningen til en dukkert. Det var friskt, og bølgene kraftige, så noen lang svømmetur ble det ikke.
Det var bratt ned til Lissos, ergo var det bratt opp igjen. Men det gikk bedre enn fryktet, og på toppen unnet vi oss en rast under furukronene.
Etter 20.000 skritt, en dusj, og en siesta, spiste vi moussaka og tzatchiki og tok en tidlig kveld for vi skulle tidlig av sted neste morgen.
Stephanopolus
het han, og hadde bodd og jobbet 1 1/2 år på restaurant i Oslo, kelneren som komponerte og serverte oss middag. Vi var slitne, tørste og sultne etter dagens vandring, og ønsket å prøve noe virkelig gresk.
Stephanopolus anbefalte og komponerte en meze, den greske ekvivalenten av tapas. Vi fikk cheese pie, verdens beste ost innbakt i butterdeig, Giants, store bønner i tomatsaus med olivenolje og hvitløk, Dakort, hardt brød med olivenolje, tomater og ost og reker med feataost i sterk tomatsaus. Til dette fikk vi brød ristet i olivenolje og krydret med oregano. Nam!!
Stephanopolus anbefalte og komponerte en meze, den greske ekvivalenten av tapas. Vi fikk cheese pie, verdens beste ost innbakt i butterdeig, Giants, store bønner i tomatsaus med olivenolje og hvitløk, Dakort, hardt brød med olivenolje, tomater og ost og reker med feataost i sterk tomatsaus. Til dette fikk vi brød ristet i olivenolje og krydret med oregano. Nam!!
Og lokal rødvin. Vi lærte å ikke bestille huset rødvin, som i Hellas er sterkvin og smaker sherry. Men gode lokale viner finnes - denne heter Creton delicious - vakkert navn - og ble nydt i vakre omgivelser. Og sammen med regningen kom dessert og raki.
Så en liten vandring i Sougia:
On the road again...
Klokken 09:30 kom drosjen som kjørte oss til inngangen av Agia Irini ravinen hvor turen startet for alvor.
Her møtte vi stillheten - de eneste lydene vi hørte var risling fra bekken, rasling fra trærne, kvitring fra fuglene og mekring fra geiter.
Og duftene fra ville urter - timian og salvie - nydelig!
Stien var godt laget til, så det var lett å følge den. Underlaget var imidlertid relativt ulendt, mye stein og grus, så konsentrasjon var påkrevet.
Juan og Robin var begge ivrige blomsterelskere, og hadde med seg bøker om Kretas ville blomster. Det førte til at vi lærte litt, Rolf og jeg også. Etter denne turen kan vi i hvert fall identifisere Great Dragon, en stor, flott plante med lilla, fløyelsaktige blad.
Og duftene fra ville urter - timian og salvie - nydelig!
Stien var godt laget til, så det var lett å følge den. Underlaget var imidlertid relativt ulendt, mye stein og grus, så konsentrasjon var påkrevet.
Juan og Robin var begge ivrige blomsterelskere, og hadde med seg bøker om Kretas ville blomster. Det førte til at vi lærte litt, Rolf og jeg også. Etter denne turen kan vi i hvert fall identifisere Great Dragon, en stor, flott plante med lilla, fløyelsaktige blad.
Det var fine rasteplasser underveis, i skyggen under store furutrær, med toalett, Indian style, og spring hvor vannflaskene kunne fylles. For sikkerhets skyld bar vi med oss flaskevann også, litt unødvendig syntes Rolf. Vi var overrasket over hvor rent og ryddig det var, ikke noe søppel å se, bare natur.
Store trær så ut til å vokse rett opp av steiner og ut av fjell, og mange av stammene så ut som rene kunstverk, se bare her:
Og overalt blomstret oleanderbusker - også de så ut til å vokse rett opp av steinene. Et vakkert syn.
Etter vel fire timer og 25.000 skritt var vi fremme i Sougia.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
