er det mye av i Fanore. Stort annet har stedet ikke å by på. Bortsett fra den tradisjonelle puben som drives av tredje generasjon O'Donahoue og en nyåpnet moderne restaurant. Det er mange B&Bs i området, og et sted skal turistene spise - og drikke. Først i 22.30 tiden kommer lokalbefolkningen - dvs. mennene - til puben for dagens pint, eller to.
Pubverten, en hyggelig ung mann, satte seg ved bordet vårt og fortalt om kjøkkenets spesialiteter. Vi valgte "open-faced crab sandwich" - som var kjempegodt. Mye god, fersk krabbe der. Til Irish seafood drikker man Guinness - og han lærte oss hvordan det skal gjøres. Først tar det tid å fylle glasset slik at skummet ligger som det skal. Etter at glasset er servert, skal det stå inntil innholdet er blitt svart - da først skal denne mørke, mektige eleksiren nytes. Til Rolf anbefalte han Powers - irsk whisky som "the old folks" drikker. Billig og god - det syntes Rolf også.
Denne dagen hadde vi to valgfrie ruter. Vi hadde latt oss skremme av den som beskrev "a lot of climbing" og "climbing a lot of fences". Vi var ikke på klatretur, så vi valgte den enklere ruten langs havkanten. Det angret vi ikke på. Selv om vi oppdaget at "climbing" fremkaller helt andre assosiasjoner for noen som er vant til å ferdes i den norske fjellheimen enn det vi faktisk møtte her. Men, som sagt, vi valgte havet. Solen var nok en gang med oss, men det blåste kraftig. Rolf fant imidlertid den ene plassen hvor vi kunne ligge i ly og la vinden blåse over oss. Og bare titte på skyene og lytte til havet. Kan man ha det bedre?
