var mannen som alltid måtte gå. Så også denne Rolfen - han vet hvor han skal, og han vet hvordan han skal komme dit. Han leser veibeskrivelsen og studerer kartet. Når vi vel er i gang, leser han terrenget og været. Så lenge jeg passer på å ha øyekontakt med den blå ryggsekken og sette den ene foten foran den andre, kan jeg slappe helt av og bare nyte turen og la tankene vandre. For eksempel til en liten svart bok som heter "Gå - eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv". Om en vandringsmann som går fra Bergen, gjennom Sandviken hvor han slår seg til noen dager hos en kjent filosof i Amalie Skrams vei, før han fortsetter nordover mot Lindås. Og siden ut i verden. Livet blir så enkelt når du vandrer i dagevis. Du våkner, gjør ditt morgentoilett, spiser din frokost, pakker sin sekk - og går. Du tar en pause og spiser medbragt mat - og går igjen. Du kommer frem dit du skal, steller deg og spiser. Og sover. Rytmen gjentas neste dag, og neste dag - og det er alt livet dreier seg om her og nå - å gå.
Ops! Slutt på filosoferingen - den blå ryggsekken står stille. Mannen ser seg omkring og værer ut i luften som et dyr. "Her", sier han, "her ved elven blir det fint å raste. Vinden har snudd, og om fem minutter kommer solen frem."
Vi setter oss ned, og frem fra sekken finner han Kvikk-lunch (medbragt fra Norge) og en liten champagne (kjøpt i taxfree'en på Torp). Som jeg liksom ikke vet at han har båret med seg. Så jeg blir like glad og overrasket hver gang. Life is good!
