These boots are ment for walking

- og nå har de walked The Burren Way til ende.

Det praktiske opplegget omkring turen har fungert utmerket, så vi har bare behøvd å konsentrere oss om å gå. Erfaringene med The Hidden Trail og Tailor-Made Tours er utelukkende positive.

Vi har bodd på hyggelige B&Bs, alle med bad en suite. Hyggelig vertskap alle steder. Dagen har startet med full Irish breakfast, i.e. egg, bacon, pølse, blodpudding/nyre e.l. og stekt tomat. På det går man lenge. Vi har bestilt med oss packed lunch, som stort sett har vært sandwiches. Helt ok. Seafood er spesialiteten her - og her har vi mesket oss. Med fish & chips, naturligvis, frityrstekte reker, fersk fisk, crab-sandwiches, og sist, men ikke minst, verdens aller beste fiskekaker. Og så har vi nytt god drikke. Rolf holder seg til lager, mens Kari har stor sans for en liten Guinness. God vin hører også med.

Menneskene vi har truffet, har vært meget hyggelige og vennlige. Bilistene har gjort en stor bue utenom oss når vi tidvis var henvist til å vandre på trafikkert vei - og de har vinket og smilt.

Meldinger fra yr og storm tar vi heretter med en stor klype salt. Av alt regnet de spådde, har vi kun opplevd noen få dråper i Fanore. Solen har skint, og shorts har vært påkledningen. Ikke værst på sør-vest kysten av Irland. Mye ull, fleece og regntøy har tatt plass i bagasjen, men "better safe than sorry".

Fem dagers vandring var akkurat passe for oss denne gang. Nå skal støvlene luftes og pusses og settes på hyllen til neste gang.

For Rolf og Kari vil fortsette å vandre. Akkurat nå står Toscana høyt på listen over neste reisemål.

Inspirert av denne turen i Irland, er tiden nå kommet for å lese ferdig "Ulysses".

I mål

- og sjelden har vel en pint smakt så godt som den vi hadde på Monk's Pub i Ballyvaughan! Her spiste vi også verdens beste fiskekaker om kvelden med en dyr og god Chablis til. Gjett om det smakte!

Ballyvaughan var en sjarmerende liten landsby - her skulle vi gjerne tilbragt mer tid. Her var flere hyggelige serveringssteder og små, spesielle butikker - som vi dessverre ikke fikk kikket inn i. Vi kom inn litt sent, og måtte rekke bussen videre tidlig neste morgen.

Her gikk vi også rett på et spa - hvilken lykke! Men, tiden var knapp, så Kari måtte velge mellom manikyr og massasje. Tøfft valg - det ble manikyr.

Himmel og hav

er det mye av i Fanore. Stort annet har stedet ikke å by på. Bortsett fra den tradisjonelle puben som drives av tredje generasjon O'Donahoue og en nyåpnet moderne restaurant. Det er mange B&Bs i området, og et sted skal turistene spise - og drikke. Først i 22.30 tiden kommer lokalbefolkningen - dvs. mennene - til puben for dagens pint, eller to.

Pubverten, en hyggelig ung mann, satte seg ved bordet vårt og fortalt om kjøkkenets spesialiteter. Vi valgte "open-faced crab sandwich" - som var kjempegodt. Mye god, fersk krabbe der. Til Irish seafood drikker man Guinness - og han lærte oss hvordan det skal gjøres. Først tar det tid å fylle glasset slik at skummet ligger som det skal. Etter at glasset er servert, skal det stå inntil innholdet er blitt svart - da først skal denne mørke, mektige eleksiren nytes. Til Rolf anbefalte han Powers - irsk whisky som "the old folks" drikker. Billig og god - det syntes Rolf også.

Denne dagen hadde vi to valgfrie ruter. Vi hadde latt oss skremme av den som beskrev "a lot of climbing" og "climbing a lot of fences". Vi var ikke på klatretur, så vi valgte den enklere ruten langs havkanten. Det angret vi ikke på. Selv om vi oppdaget at "climbing" fremkaller helt andre assosiasjoner for noen som er vant til å ferdes i den norske fjellheimen enn det vi faktisk møtte her. Men, som sagt, vi valgte havet. Solen var nok en gang med oss, men det blåste kraftig. Rolf fant imidlertid den ene plassen hvor vi kunne ligge i ly og la vinden blåse over oss. Og bare titte på skyene og lytte til havet. Kan man ha det bedre?

Den glade vandrer

må stelle pent med undersåttene skal de klare turen.

Vi hadde med oss følgende remedier (fra venstre i bildet): Gele med hestekastanje (Bodyshop) som smøres på leggene for å stimulere blodomløpet - gjerne både morgen og kveld.

Fotkrem fra Gehwol for å forhindre gnagsår. Smøres på nyvaskede føtter om morgenen før dagens utmarsj. Compeed var med i sekken som en sikkerhetsforanstaltning, men fasit for fire føtter etter fem dager er 0 gnagsår.

Så - det beste av det hele - "Pepperminst Intensive Foot Rescue" (Bodyshop igjen) som masseres god inn i nyvaskede føtter etter dagens vandreetappe. Absolutt noe å glede seg til om det røynet litt på under turen.





Og for ømme skuldre og andre ømme partier - isgele som først er kald, men som så gir behagelig varme og lindring til ømme muskler.

40 shades of green

heter det i en irsk sang med tema utflyttet ire lengter hjem.
Rolf mener han har fanget minst 82 nyanser gjennom kameralinsen - dere kan jo telle selv. Vi har busset fra Dublin via Limerick til Liscannor. Vi har vandret 7 - 8 mil langs The Burren Way, og vi har busset tilbake til Dublin fra Galway. Og vi kan bekrefte: Irland er grønn. Landskapet er grønt, vakkert og vennlig. Terrenget har vært relativt lettgått, og vi har virkelig opplevd å være "far from the maddening crowd" - selv om bilveien og landsbyene ikke var langt unna.

Vi har gjennom dagene opplevd en stillhet og ro som er ren sjelebot. Vi har sett fredfulle kyr i vakre sommerenger, vi har sett villgeiter på høyfjellet - selv om vi ikke var høyere enn ca. 280 moh - og vi har truffet på hester og sauer. Et par andre vandrere har vi møtt, men ikke mange. Vi har stort sett hatt naturen for oss selv, noe som også vises på bildene.

Det ser kanskje ut som det er bare jeg som går. Det er fordi jeg går med staver og bare finner frem kameraet når vi er i ro. Så bildene viser at jeg går, mens Rolf hviler og spiser.

Gange-Rolf

var mannen som alltid måtte gå. Så også denne Rolfen - han vet hvor han skal, og han vet hvordan han skal komme dit. Han leser veibeskrivelsen og studerer kartet. Når vi vel er i gang, leser han terrenget og været. Så lenge jeg passer på å ha øyekontakt med den blå ryggsekken og sette den ene foten foran den andre, kan jeg slappe helt av og bare nyte turen og la tankene vandre. For eksempel til en liten svart bok som heter "Gå - eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv". Om en vandringsmann som går fra Bergen, gjennom Sandviken hvor han slår seg til noen dager hos en kjent filosof i Amalie Skrams vei, før han fortsetter nordover mot Lindås. Og siden ut i verden. Livet blir så enkelt når du vandrer i dagevis. Du våkner, gjør ditt morgentoilett, spiser din frokost, pakker sin sekk - og går. Du tar en pause og spiser medbragt mat - og går igjen. Du kommer frem dit du skal, steller deg og spiser. Og sover. Rytmen gjentas neste dag, og neste dag - og det er alt livet dreier seg om her og nå - å gå.
Ops! Slutt på filosoferingen - den blå ryggsekken står stille. Mannen ser seg omkring og værer ut i luften som et dyr. "Her", sier han, "her ved elven blir det fint å raste. Vinden har snudd, og om fem minutter kommer solen frem."
Vi setter oss ned, og frem fra sekken finner han Kvikk-lunch (medbragt fra Norge) og en liten champagne (kjøpt i taxfree'en på Torp). Som jeg liksom ikke vet at han har båret med seg. Så jeg blir like glad og overrasket hver gang. Life is good!

One night at O'Connor's

Masse folk, god stemning, nydelig sjømat og live music (her kommer en lydfil når jeg har lært å legge inn det)

Cliffs of Moher

Første etappe: Liscannor - Doolin - uten kommentar:

Limerick

De møttes i Kina og fikk
av reiser i verden et kick
De likte å gå
så med fjellstøvler på
satte de kursen for Limerick

Packat & klart

for hiking i Irland. I en uke skal vi vandre The Burren Way langst sør-vest kysten fra Liscannor til Ballyvaughan. Vi har kjøpt en pakke for en self-guided rute, og har fått tilsendt kart og veibeskrivelse, overnatting er bestilt på lokale guest houses, og - best av alt - bagasjen blir transportert fra sted til sted. Luksus! Begge har ny dagstursekk og er utstyrt med kamera. Formen er så som så, Kari har liten kondis og Rolf har et vondt kne. Men det skremmer oss ikke. Det gjør heller ikke værmeldingen som sier regn, regn og mere regn. Og sol når vi er vel hjemme igjen.

Men før vandringen begynner - one night in Dublin :-)