Men først skulle vi finne den engelske kirken for å kjøpe billetter til en konsert med et kjent mandolinorkester. Det tok sin tid for vi lette etter en bygning som så ut som en kirke, det vi omsider fant, var et hus i en hage. Presten presenterte oss for et norsk pensjonistpar som har feriert på Madeira i mange, mange år. De var vennligheten selv og inviterte oss med på en levadatur dagen etter. Det takket vi gladelig ja til.
Med avtale om et planleggingsmøte senere på dagen, bega vi oss trøstig i vei mot den botaniske hagen. Vi var blitt frarådet mot å gå. Ta heller taubanen til Monte, og ny bane ned til hagen, var det velvillige rådet. Hørte vi på det? Nei - vi er norske, vi er på vandretur, vi går.
En liten øl- og vinpause på vår stamkafé unnet vi oss. Bergenser? kom det fra nabobordet, verden er ikke så stor. Dermed fikk vi tips om Sabora Fado, en lokal fadorestaurant. Fint, for vi hadde tenkt oss på en fadokonsert også.
Jeg angrer på at vi ikke tok et bilde av veien opp mot den botaniske hagen - ordet "oppover" har fått en ny dimensjon etter møtet med Madeira, det samme har ordet "bratt". Det var bratt, det var langt, og det var strevsomt. På asfalt. Vi kunne tatt bussen, jeg vet ikke hvor mange som kjørte forbi oss på veien. Vi går.
Og endelig er vi der, på toppen av byen, med fin utsikt utover:
Jardim Botanico
Lunchtid
Tilbake til byen valgte vi raskeste vei - rett nedover. Det gikk fort, men det kjentes i knær og lår.
