Hjemme igjen

- trenger jeg å si mer?

Ponta de Sao Lourenco

Siste dag på Madeira er grå, det regner i fjellet ser vi, så vi velger en vandretur langs havet. Det skal vise seg å være lurt. Vi kjører sørøstover, forbi flyplassen, forbi et område med stor byggeaktivitet, det ser ut som de bygger opp en hel liten landsby i en engang.

Landskapet som møter oss er annet enn det vi har sett av Madeira så langt, goldt og øde:

Her vandret vi

Stien er godt tilrettelagt med forsvarlig sikring på alle utsatte steder. Selv om noen partier er smale og bratte, føles det helt trygt å gå her. Det blåser, men som den vestlending jeg er, synes jeg vind og hav er en frisk og flott kombinasjon. Dette er mitt landskap :-)

I motsetning til på sydspissen av Spania hvor du nesten kan stå med en fot i Middelhavet og en fot i Atlanterhavet, har vi her Atlanterhavet på begge kanter.

 Første utkikkspunkt 

Vilt og vakkert

- og hav så langt vi ser

På toppen!

Vel nede finner vi advarselen: Du går på eget ansvar

Toppen vår i bakgrunnen

Alle vi traff, nøyde seg meg å stoppe i palmelunden på bildet hvor det ligger en liten kafé. Vi så ingen andre som gikk til toppen, så vi er ganske fornøyd med oss selv :-)

1 1/2 time hver vei sto det i beskrivelsen, og det kan vel stemme sånn noenlunde.

Madeiraturen ble avsluttet med en utsøkt middag på Dona Amélia, restaurantenen som ligger like ved hotellet vårt,  og som vi har kastet lange blikk inn i hver dag når vi har gått forbi. "Recommended by Michelin" står det på et rødt skilt på døren. Hyggelig atmosfære, utmerket service, og GOD mat.

Vi kommer tilbake til Madeira - kanskje for lenger tid enn en uke.

Hagen vår

Om dagen:

Papegøyeblomst

Trapper ned mot svømmebasseng og solplass

Plen med solsenger og palmeskygge

Utsikt fra solstolen

Om kvelden:

Utsikt fra vår terrasse

Utsikt fra vårt rom

Levada dos Tornos

Vi, det norske pensjonistparet, og et ungt engelsk par.

40 min. med buss til Monte (560 moh) på smale, svingete veier - en opplevelse i seg selv. En kaffe på kaféen ved taubanen, så legger vi i vei.

Klimaet på Madeira er subtropisk. Det meste av regnet faller i fjellene, og ledes nedover mot åkrer og bebyggelse gjennom et sinnrikt system av kanaler. Langs disse kanalene, levadaene, går populære vandretraséer. Det finnes mange gode bøker med beskrivelse av forskjellige turer for dem som vil vandre på egenhånd. I tillegg arrangeres det gruppeturer med guide for de som ønsker det. Vi hadde egne, erfarne guider, og det var hyggelig.

Stien gikk litt opp og ned til å begynne med, men ble lettgått straks vi traff levadaen. Den frodige vegetasjonen sørget for behagelig skygge, sikkert bra på varmere dager enn dette, og eukalyptustrærne avga en deilig lukt. Vi plukket og knuste frøene som lå på bakken for å forsterke denne gode lukten.

Stille og fredelig - vi møtte noen, men ikke mange

De grågrønne trærne er ung eukalyptusskog

Det blomstret også, og aldri har jeg sett skoger av mimosatrær - et vakkert syn:

Mimosa

Og innimellom - langt fra allfarvei - kom vi forbi små gårdsbruk. Noen hadde satt opp små boder for selvbetjening. Ett sted solgte de bananer og vann, her solgte de blomsterløk:

Sjarmerende på sin egen måte

Vi hadde et par pauser underveis, en med medbrakt matpakke på norsk maner. Her slapper vi av ved et tehus med te, kaffe og eplekake med krem for noen:

Det virket som vi var langt ute i naturen, men sannheten er at hovedveien ikke var langt unna. Det gjør det mulig å avbryte turen når man vil, og ta bussen tilbake til byen. Vår guide ville ta oss med til en fabrikk i Camacha hvor det ble flettet utsøkte kurvmøbler, så vi gikk turen til endes. Og tok drosje hjem.

Utsikt fra levadaen

Våre guider ville også at vi skulle oppleve et spesielt Madeiramåltid, "Steak on stone", så etter en rask dusj møttes vi igjen. Kjøttet ble servert rått på en varm stein, så stekte vi det selv sånn som vi ville ha det. Det smakte fortreffelig, med godt tilbehør og god vin til. Dessverre husker jeg ikke navnet på restauranten, men jeg vet omtrent hvor den ligger.

Den kvelden var det godt å legge seg i en god seng.

Jardim Botanico

- den botaniske hagen - var dagens mål.

Men først skulle vi finne den engelske kirken for å kjøpe billetter til en konsert med et kjent mandolinorkester. Det tok sin tid for vi lette etter en bygning som så ut som en kirke, det vi omsider fant, var et hus i en hage. Presten presenterte oss for et norsk pensjonistpar som har feriert på Madeira i mange, mange år. De var vennligheten selv og inviterte oss med på en levadatur dagen etter. Det takket vi gladelig ja til.

Med avtale om et planleggingsmøte senere på dagen, bega vi oss trøstig i vei mot den botaniske hagen. Vi var blitt frarådet mot å gå. Ta heller taubanen til Monte, og ny bane ned til hagen, var det velvillige rådet. Hørte vi på det? Nei - vi er norske, vi er på vandretur, vi går.

En liten øl- og vinpause på vår stamkafé unnet vi oss. Bergenser? kom det fra nabobordet, verden er ikke så stor. Dermed fikk vi tips om Sabora Fado, en lokal fadorestaurant. Fint, for vi hadde tenkt oss på en fadokonsert også.

Jeg angrer på at vi ikke tok et bilde av veien opp mot den botaniske hagen - ordet "oppover" har fått en ny dimensjon etter møtet med Madeira, det samme har ordet "bratt". Det var bratt, det var langt, og det var strevsomt. På asfalt. Vi kunne tatt bussen, jeg vet ikke hvor mange som kjørte forbi oss på veien. Vi går.

Og endelig er vi der, på toppen av byen, med fin utsikt utover:

Jardim Botanico

Lunchtid

Tilbake til byen valgte vi raskeste vei - rett nedover. Det gikk fort, men det kjentes i knær og lår. 

Funchal - Jardim do Mar med bil

Etter å ha sjekket kartet og fått gode tips fra hotelleieren, drar vi av gårde. Langs kysten, nord-østover. Leiebilen er ikke av de sprekeste - men det er veiene - og tunnelene. "Via rapida"; to felt i hver retning, adskilte kjørebaner, adskilte tunneler. Kanskje vår samferdselsminister skulle dradd hit på befaring?  

Første stopp er Ribeira Brava, "nice place" hadde vi fått høre. Ja? Et par små gater med litt gammelmodige butikker og litt suvenirer, en kirke naturligvis, et par kaféer med røde plaststoler og parasoller - og dette:

Steinørken med parasoll

Beklager, vi ble ikke sjarmert.

Neste stopp var Ponta do Sol, som det bare tok et øyeblikk å kjøre gjennom. Vi parkerte imidlertid og spaserte i gatene bak hovedveien for å se hvordan folk lever her. Kanskje et sted for oss også?:

"Vende se" - Til salgs

Først gikk vi gjennom en stor bananplantasje - uten å treffe et menneske: 

Deretter fulgte vi veien som gikk bratt oppover, både på plantasjen og i gatene støtte vi på vanningskanalene som er så karakteristiske for Madeira:

Mot toppen oppdaget vi noe vi trodde kunne være en takkafé på toppen av en liten butikk, og lysten på noe å drikke fikk oss til å stoppe. Det var ingen kafé, men med god hjelp av et ungt par hjemme på ferie som snakket engelsk, fikk vi kjøpt øl - og lov til å ta den med opp på taket for å nyte utsikten:

Det kunne blitt fint her oppe - flott utsikt i hvert fall

Det rosa huset må vi se nærmere på

En offisiell bygning av noe slag, huset var stengt, men porten var åpen. Så vi gikk inn og tok noen bilder av omgivelsene:

Blomsterflor

I et av disse husene bodde vår tolk

 Banantrær så langt øyet kan se

Men - bananene som dyrkes her slipper ikke inn i EU, de er for små til å holde EU-standard! Synd, for de er gode, veldig gode.

Siste stopp var Jardim do Mar, Madeiras surfeparadis. De første menneskene vi møtte på gaten, var surfere med brettet under armen. Andre traff vi i Joe's bar - surfernes tilholdssted. Her drakk vi nypresset appelsinjuice.

Vi vandret omkring i små, smale gater i den pittoreske og sjarmerende lille byen. Rolf fant en dør han likte:

og fanget dette motivet

før vi nokså tilfeldig fant trappene som førte ned til en fantastisk strandpromenade:

Vakker promenade - som vi hadde helt for oss selv

Utsikt til neste lille by

Så var tiden kommet for å finne den gode fiskerestauranten vår hotellvert hadde anbefalt oss. Etter å ha fått presentert de forskjellige fiskeslagene som var totalt ukjent for oss, valgte vi en hvit fisk som var fast i kjøttet - jeg kan ikke huske hva den het. Godt smakte den, helgrillet med gode french fries til. Og god vin. Og fantastisk utsikt. 

Men vi lurer på hvordan det egentlig går med businessen. I tillegg til oss, var det kun en dame i fjellstøvler som var innom og kjøpte en is. Det hadde vi forresten til dessert; god, hjemmelaget is med skogsbær. 

Hjemturen ble en annerledes opplevelse. Vi kjørte litt feil og havnet på en smal, svingete vei langs havet. Det var i og for seg helt greit, og førte til at vi kom gjennom nok et lite, sjarmerende sted.

Strandpromenaden del II

Hotellet har oppgradert oss, vi har fått rom med terrasse mot hagen, noe spesielt jeg setter pris på. Etter en god natt i en god seng, er vi klare for mer vandring. Men først - kaffe servert på sengen:

Denne gangen vandrer vi ut av byen, begge med fotoapparat over skulderen. Det blåser litt, men det er ikke kaldt. Første del av turen går langs hovedveien. Her ligger hoteller og restauranter tett i tett - og irske puber (?). Og her treffer vi mennesker - pensjonister - parvis og i grupper. Rolf, og kanskje til og meg jeg, trekker ned gjennomsnittsalderen betraktelig. Alle går, med mer eller mindre spenstige skritt.

Ved badeanlegget Lido, som er stengt, møter vi strandpromenaden igjen. Her møter vi også lokale barnefamilier som benytter søndagen til lek og moro i parken.

Promenaden er dekorert med mosaikk i fine mønstre, og det er rent og pent over alt. Det finnes utkikkspunkt med jevne mellomrom, og rikelig med benker for en pust i bakken, eller bare for å nyte utsikten.

Vi har havet på venstre hånd, på vår høyre side rager det ene høye hotellkomplekset ved siden av det andre. Kan det virkelig bo folk i alle disse rommene? Vi er såre fornøyd med vårt lille hotell, og har lært at "quinta" betyr at dette er et gammelt herskapshus som i dag er omgjort til hotell. Vi skal senere treffe norske pensjonister som har kjøpt en time-share leilighet i et stort hotellkompleks. Det er ikke vår greie.

Så hva fotograferte vi på turen:

Palmer og bougonvilla

Bougonvillaen blomstrer over alt

Lokale fiskere

Dette er januar!

Sjørøvere? Nei, turistbåt

Her endte turen vår. Vi kunne fortsatt over rullesteinstranden og kommet til en liten landsby på den andre siden. Vi gikk gjennom tunnelen som førte til stranden, men der snudde vi.

Husene til høyre, er beboelseshus

Huset nederst i bakken er en anbefalt fiskerestaurant

Nedenfor restauranten ligger et badeanlegg

Flere steder langs ruten så vi badeanlegg, både med vanlige basseng, og naturlige basseng med havvann. Norsk sommer ja, men ikke så mye at bading fristet.